Dere som har fulgt meg de siste ukene vet at jeg har vært involvert i et ordskifte om langtidsvirkninger av covid-19 som har løpt siden mars i Dag og Tid. Ordskiftet begynte med noen sterke artikler av journalist i Dag og Tid Per Anders Todal, som hadde intervjuet noen av våre fremste fagfolk på feltet. Fagdirektør Preben Aavitsland ved FHI hadde så et tilsvar der han ikke var enig med de intervjuede ekspertene eller journalisten, og mente at alle overdrev viktigheten av senfølger etter covid-19. Jeg mente at Aavitsland sitt tilsvar var preget av så mange faktafeil at jeg, vel vitende om at det kommer med en høy personlig kostnad, valgte å bli med i debatten med et tilsvar. Siden kom et nytt tilsvar fra Aavitsland der han, ikke uventet, brukte mye plass på å hevde at jeg ikke forstår meg på forskning. Dette er gjengs debatt-teknikk fra den kanten, og kombinert med at han selv sitter i posisjon, har denne formen for argumentasjon gjerne stor gjennomslagskraft hos lesere som ikke er spesielt innviet i sakskomplekset. Resultatet er at den som protesterer mot hans innspill, som regel står vingeklippet tilbake, for det å få sin faglige vurderingsevne satt under tvil i offentligheten er alvorlig for en forsker. Dermed er det også svært få som deltar i denne debatten, forståelig nok. Denne toksiske debattformen skader fagområdet og folkehelsa.
Jeg har til sammen hatt tre innlegg i dette ordskiftet. Hver gang har Aavitsland på vegne av FHI svart meg med innlegg der det sås tvil om forskningsresultater som viser at covid-19 kan være skadelig, og hver gang med nye personangrep mot undertegnede. Disse går alltid på at jeg ikke forstår vitenskapen eller vitenskapelig metode, noe jeg nå må innrømme at jeg synes er ganske drøyt, når det kommer fra Aavitsland, som ikke selv har tatt seg bryet med å fullføre noen PhD, og som ikke kjenner meg eller særlig til min faglige bakgrunn.
Richard Aubrey White, selv forsker ved FHI med PhD i biostatistikk fra Harvard, har også hatt et tilsvar til fagdirektøren, der han påpekte at Aavitsland presenterte tall fra dødsårsaksstatistikken på tendensiøst vis.
Da kom Aavitsland med et tilsvar der han motsier sin egen statistiker.
Jeg synes ordskiftet har vært opplysende, men det er kommet frem en bekymringsfull tendens der talspersonen for FHIs smittevernavdeling formidler forskning slik at betydningen av skader etter covid-19 gjennomgående minimeres, og at man i praksis velger å se bort fra så mange forskningsresultater som viser det motsatte, at jeg påstår at vår nasjonale kunnskapsleverandør i denne saken bedriver vitenskapsfornekting i noen grad. I mitt siste tilsvar ba jeg derfor om at direktøren ved FHI kom på banen for å forklare. Jeg ba også om at regjeringen tar ansvar for å sette seg inn i feltet, da jeg mener det som demonstreres kan har - og har hatt - svært alvorlige folkehelse- og samfunnsmessige konsekvenser.
Vi snakker om at folk får dårligere helse og arbeidsevne og dør, tendenser som er oppe i dagen, bl.a. i oppslag om sykefravær og dødsstatistikk, men der tall gjennomgående kamufleres under ulike flagg eller helt underslås i innenlands publikasjoner og pressemeldinger og der ingen sentrale aktører synes å ha fått formidlet denne viktige kunnskapen. Dette handler altså ikke om å vinne et ordkløveri, men å opplyse i hensikt å beskytte individer og samfunn mot en folkehelsetrussel som folk per i dag ikke får vite om, og som allerede har store konsekvenser. Alvoret bør være åpenbart for de som følger feltet; utfordringen er at så mange ikke gjør det.
Men i stedet for et svar fra direktøren, kom 31. mai nok et tilsvar fra Aavitsland.
Her brukte han spalteplassen til
1) Å fortsette ad hominem mot undertegnede, i form av ytterligere injurierende påstander om at jeg ikke har kunnskaper til å kunne tolke vitenskapelige artikler, og
2) Å detaljert kritisere den oversiktsartikkelen _han selv_ valgte å referere til i sitt andre tilsvar til meg 26. april, etter at jeg 16. mai kommenterte at han feilsiterte denne studien.
Bakgrunnen var at Aavitsland skrev dette 26. april:
"Eit systematisk litteraturoversyn om hjartesjukdom etter covid-19 tyder på at tilsynelatande urovekkjande funn kjem av skeivskap i studiane. Til dømes synte dei dårlegaste studiane at 47 prosent hadde skade på hjartemuskelen etter covid-19, medan dei betre studiane synte at talet var berre 0,35 prosent." https://www.dagogtid.no/ordskifte/meir-om-seinfolgjer-6.130.34354.2b479464ab?sharer_id=915930&utm_medium=sharing
Jeg svarte han 16. mai:
"Aavitsland insinuerer at jeg er selektiv når jeg velger referanser for å underbygge mine påstander. Selv velger han i sitt tilsvar 26. april å vise til en systematisk litteraturoversikt over hjertesykdom etter covid-19 som sammenlikner ulike utfallsmål mot kvaliteten i underlagsstudiene. Han påpeker at de dårligste studiene fant at «47 prosent hadde skade på hjartemuskelen etter covid-19, medan dei betre studiane synte at talet var berre 0,35 prosent». Aavitsland har her valgt seg ut ett av 17 ulike utfallsmål fra denne studien, og ett av tre resultater med klart lavest forekomst (se artikkelens figur 3 ( https://bmcmedicine.biomedcentral.com/articles/10.1186/s12916-023-03162-5/figures/3 ). Han nevner ikke at de beste studiene fant en type svikt ved hjertets pumpefunksjon hos 5,5 prosent, som var høyere enn man fant i de svakere studiene, eller at de beste studiene fant unormale hjerterelaterte funn hos hele 9,1 prosent etter gjennomgått covid-19.
Referansen Aavitsland selv har valgt, viser dermed at hjerteforandringer etter covid-19 er ganske vanlig, noe som bør bekymre. Aavitsland er dermed selv svært selektiv i sin rapportering, i retning av å minimere alvorligheten av resultatene."
Jeg burde kanskje skrevet "de studiene som forfatterne kategoriserer som med høyest kvalitet" eller noe slikt, for det var jo ikke jeg som mente at de var best, men innlegget mitt var allerede for langt for Dag og Tid. Poenget mitt var at Aavitsland hadde sitert studien slik at leseren får inntrykk av at de mest korrekte tallene viste at ca. 0,35% fikk hjerteproblemer etter gjennomgått COVID-19. Jeg påpekte at han hadde trukket frem den desidert laveste forekomsten av hjertekomplikasjoner blant 17 ulike kategorier i artikkelen, der den kategorien med størst forekomst blant de studiene som man mente hadde høyest kvalitet, som også var en samlekategori, altså rapporterte ca. 9% forekomst av hjerteabnormaliteter etter gjennomgått covid-19. Jeg påstår at å trekke ut tallet 0,35% i en slik sammenheng, er grovt misvisende.
Men jeg har aldri selv brukt denne studien som støtte for mine argumenter om at hjertekomplikasjoner synes å være ikke helt uvanlig etter covid-19. Det finnes nå så mange studier på dette feltet, hundrevis, kanskje er det nå oppe i tusentall, mange som ikke er nevnt i artikkelen Aavitsland viste til, og jeg har selv valgt å referere til studier fra større og mer renommerte tidsskrift. (Aavitsland har tidligere påstått at jeg har vist til "avisoppslag". Det handler om at jeg enkelte ganger har referert til institusjonenes egne presseomtaler av slike solide studier, da disse er mer tilgjengelige for den vanlige leser uten immunologisk utdannelse, men lenken til den egentlige studien har alltid vært inkludert i omtalen slik at den interessert leser lett kunne klikke seg videre. Det stemmer altså overhodet ikke at jeg har vist til artikler i dagspressen.) Men jeg har aldri påstått at jeg har noe tall for forekomsten av slike hjertekomplikasjoner. Det er helt åpenbart at alle studier på feltet har svakheter, av mange ulike typer, så å trekke ut et tall fra en slik studie og påstå at det er en sann forekomst, vil være umulig. Bare noe så enkelt som at virusvariantene hele tiden endrer seg og at vi stadig har bedre beskyttelse fra vaksiner, påvirker jo, heldigvis i positiv retning. Effekten av å få covid-19 flere ganger, synes å trekke i negativ retning. Så feltet er svært dynamisk. I tillegg kommer alle de tallrike mulige metodefeil som kan forekomme i forskningsstudier, og selvsagt det faktum at man alltid må velge hvilke faktorer man kan se på ved slike studier - man kan jo ikke se på "alt". Og man har alltid begrensninger i datagrunnlaget.
Alt dette oppfatter jeg som så elementært at jeg ikke tenker at Aavitsland trenger å få forklart at jeg kan det. Og som sagt, det er begrenset med spalteplass for slike innlegg. Jeg var også fokusert på å skrive til andre lesere, ikke til Aavitsland direkte.
Så jeg skjønte faktisk ingenting da Aavitsland brukte den studien han selv hadde valgt ut, til å argumentere på en måte som fikk det til å se ut som at jeg selv hadde "stolt på alt som sto der", for å omskrive Aavitsland sin påstand. Hæ?
Aavitsland skriver 31. mai:
"Gunhild Alvik Nyborg er lite nøgd med Folkehelseinstituttet sitt arbeid med kunnskapen om seinfølgjer etter covid-19. I Dag og Tid 16. mai syner ho til eit systematisk litteraturoversyn om hjartesjukdom som demonstrerer at studiekvaliteten påverkar resultata. Dei dårlegaste studiane hevdar at covid-19 gjev hjartesjukdom hos mange, dei betre studiane hos få. Men jamvel dei beste studiane har store feilkjelder.
Ta til dømes studien som forskarane meinte hadde høgast kvalitet. 549 pasientar skulle følgjast, men berre 248 av dei fylte ut eit skjema om symptom eit halvt år etter covid-19. Då hadde 6 prosent av dei brystsmerter. Tyder det at 6 prosent får brystsmerter i minst eit halvt år etter covid-19? Sjølvsagt ikkje:
▪ Dei 549 var ikkje representative for alle som fekk covid-19. Til dømes hadde dei medianalder i 50–60-åra, og over halvparten hadde vore på sjukehus med covid-19.
▪ Dei 248 som møtte seks månader seinare, var truleg enda mindre representative. Kanskje dei som følte seg friske, droppa å svare på spørjeskjemaet?
▪ Kanskje den utvida kontakten med sjukehuset etter covid-19 avdekte sjukdom som hadde vore der allereie før covid-19.
▪ Årsaka til brystsmertene kan ha vore noko heilt anna enn covid-19. Studien samanlikna ikkje med folk som ikkje hadde hatt covid-19."
Dette er altså studien Aavitsland selv brukte, som jeg kritiserte hans bruk av. Jeg vet fortsatt ikke hva Aavitsland mener med så detaljert å kritisere sin egen referanse. Husker han ikke at det var den studien han selv brukte tidligere? Forsto han ikke at det jeg gjorde, var å kritisere hans måte å referere til resultatene i studien han selv valgte ut?
Etter hvert tenkte jeg at det er mulig Aavitsland faktisk kanskje argumenterer slik fordi han mener at han forstår dette bedre enn forfatterne av den studien han selv refererte til, slik at det er rett å gjøre som han gjorde - å trekke ut det aller laveste resultatet innenfor de 17 kategoriene, og bruke det til å representere alle resultatene og virkeligheten, på tvers av forfatternes hovedkonklusjon. At det er dette han prøver å forklare når han viser hvorfor resultatene i artikkelen er usikre. Det er dog utrolig spesielt at alle disse argumentene også går kun den ene veien, i retning av å minimere skadene etter covid-19. For det er jo like stor vitenskapelig usikkerhet omkring de tallene som viser at covid-19 er lite skadelig, som det tallet Aavitsland valgte å trekke frem. Og å trekke frem en ekstremverdi er vel heller ikke comme il faut innenfor forskningen. I praksis demonstrerer han vel gjennom dette ordskiftet nettopp den vitenskapsfornektingen jeg anklaget FHI for, når han bare kritiserer de resultatene som ikke passer med det han ønsker å formidle - og når disse resultatene gjenfinnes overalt i litteraturen.
Men til tross for at jeg i to tidligere innlegg eksplisitt har bedt Aavitsland om å unngå ad hominem, skriver han 31. mai:
"Diverre bit ikkje slike innvendingar på Nyborg. Ho ser ut til å kjøpe alle studiar som syner at covid-19 er veldig farleg. Skal ein døme etter kva ho har skrive, er ho sikker på at infeksjon med koronaviruset i stor grad aukar risikoen for å døy lenge etterpå og for å oppleve alvorleg hjartesjukdom, skade på heile kroppen, svekt immunforsvar, svekt intelligens, svekt hugs, trafikkdødsfall og Alzheimers sjukdom."
Men smak på denne: "Ho ser ut til å kjøpe alle studiar som syner at covid-19 er veldig farleg." Alle studier som viser at covid-19 er veldig farlig. I den setningen ligger det vel en indirekte innrømmelse fra Aavitsland at det er flere studier som viser at covid-19 er veldig farlig? Men det holder faktisk at covid-19 er litt farlig, for at det skal være et stort samfunnsproblem at viruset sirkulerer fritt år etter år, når nesten hele befolkningen blir smittet igjen og igjen. Og nettopp dette er det jeg og noen få andre fagfolk har forsøkt å formidle, igjen og igjen, uten å bli hørt: Det holder at en prosent får hjertetrøbbel av en eller annen art, for at det skal være et betydelig problem, hvis fem millioner blir smittet hvert år. Det blir 50.000 nye individer med hjertetrøbbel hvert år, det - hvis tallene holder seg for hver nye infeksjon. Det vet vi ikke ennå. Så her er det stor usikkerhet. Men om man velger å tro at dette ikke påvirker eller vil fortsette å påvirke norsk samfunn og helsevesen i betydelig grad, da må man faktisk velge å se bort fra omtrent all forskningen på feltet. Og da er det kanskje ikke så uventet at man merker økt pågang ved landets legevakter og akuttmottak? Og hvis det også er tilfellet at risikoen for mange andre sykdommer øker etter gjennomgått covid-19 - som vi vet at det er - så øker trykket desto mer. Akkurat hvor mye, er ikke egentlig det vesentlige, så lenge vi vet at det er mer enn hva individer og samfunn vil håndtere godt på kort og lang sikt. For da bør vi handle, ikke fornekte. Og det punktet mener altså jeg at vi har passert for lenge siden. Spør ellers legene i mottak hvordan de opplever arbeidshverdagen sin etter høsten 2021 (dvs. etter at vi slapp løs SARS-CoV-2).
Det er viktig at norske beslutningstagere husker at uansett hvem som "vinner" ordskiftet, og hvilke grep de velger å bruke for å vinne ordskiftene, vil ingen debattant kunne endre virkeligheten om smittsomme sykdommer. Gjennom 2020 og deler av 2021 var Norge ansett som et av de landene med aller mest vellykket håndtering av pandemien. Men siden 2021 er fagfeltet her i landet blitt preget av stadig mer skjev- og feilinformasjon, og i 2024 ligger vi milelangt etter den internasjonale kunnskapen om SARS-CoV-2-pandemien. Feltet er preget av både mangel på kunnskap og feilkunnskap. Den typen maktmisbruk som demonstreres ved gjentatt ad hominem mot forskere på feltet fra talspersoner for vårt nasjonale folkehelseinstitutt, er en viktig årsak til at vi hører så lite fra fagfolk som ellers kunne spre ny kunnskap. Det har en for høy kostnad å uttale seg på tvers av FHI, og det krever også mye større innsats enn å bare skulle informere om noe man selv har ekstra mye kunnskap på innenfor et nøytralt felt. Alt dette er et demokratisk problem. Demokratiet fungerer godt kun når folket er er opplyst, og de sitter på korrekt informasjon.
Jeg har begynt å miste troen på at det finnes folk som har evne og vilje til å skjære gjennom og få orden på dette her i landet. Det har allerede fått pågå veldig lenge, og for mange folk med makt har valgt å posisjonere seg slik at de må innrømme å ha tatt feil. Folk i maktposisjoner er vel ikke akkurat kjent for å være gode til det. Og de er vel ofte mer oppsatt på å beholde sin maktposisjon enn å kjempe for å endre tingenes tilstand. Det blir kanskje også litt som med klimakrisen, ingen skjønner hva de skal gjøre med problemet (selv om flere forskere har forsøkt å fortelle dem det, også i det nevnte ordskiftet), og da velger de å forbli passive. Kanskje vil det bare rulle og gå videre, til tallene blir så outrerte at de ikke lar seg feie under teppet lenger, hvis utviklingen fortsetter. Da kan vi til gjengjeld komme til å se et ganske stort opprør fra folk som er blitt personlig rammet av alt dette. De er allerede mange, og endel er rammet hardt.
Her er ikke siste ord sagt på mange tiår.