Koronautvalget mener at det var rett å bruke sterke tiltak tidlig under pandemien. Det er jeg enig i, og det vet vel hele landet.
De mener også at barn og unge måtte bære en uforholdsmessig stor byrde under pandemien. Det er jeg også enig i, og det vil jeg gjerne utdype.
Ikke minst betalte de unge for at regjeringen sommeren 2020 bestemte for å avslutte reisekarantene, etter at vi faktisk hadde fått kontroll på smitten. Det medførte en ulmebrann som slo ut i full blomst når ungdommene møttes etter sommeren, etter at deres foreldre hadde valgt å reise utenlands på ferie og brakt med seg smitten hjem. Og så fikk ungdommene skylda.
Fordi smitten deretter på ny var spredt uten at vi visste hvor den befant seg, endte det med at vi resten av pandemien løp etter oss selv. Ironien er at myndighetene lot smitten spre seg, fordi de ikke ville ha så strenge tiltak. Men resultatet når man unnlater å følge tett med på et luftbårent virus med så stor spredningsevne, er at viruset sprer seg svært raskt, og så må man i stedet ty til restriktive tiltak, fordi man har nådd et smittenivå der konsekvensene er for store ellers.
Myndighetene burde aldri ha fjernet reisekarantenen så tidlig. Vi tapte utrolig mye på det, både sosialt og økonomisk.
Og vi burde i mye større grad ha satset på testing, og ikke minst "pooled" testing, gruppetesting der man analyserer alle prøvene fra en hel gruppe, eksempelvis en hel skoleklasse, sammen. Er prøven negativ, vet du at ingen i gruppen er smittet, og du har likevel bare gjort én analyse. Dette vil spare verdifull testkapasitet samtidig som du får oversikt over smittestatus for veldig mange med bruk av lite ressurser. Er derimot testen positiv, betyr det at minst en i gruppen er smittet. Da må alle testes individuelt. Det betyr at metoden bare fungerer når det ikke er veldig mye smitte i samfunnet. Men metoden i seg selv, om den var blitt kombinert med karantene for de smittede, ville ha holdt smitten nede på et nivå som ville sikret åpne skoler og fritidsaktiviteter og lav smittespredning samtidig. Over tid!
Fordi om man identifiserer de smittede tidlig, og så isolerer dem, vil de ikke spre smitten videre. Og dem de ville smittet om de ikke var oppdaget, vil heller ikke spre smitten videre. Dermed slipper de å bli syke og isolert. Og alle _de_ ville ha smittet igjen, slipper også å bli syke og isolert. Alle disse kan i stedet fortsette å gå på skolen eller fritidsaktiviteter, eller jobb, eller whatnot, relativt trygge for smitte. Fordi smitten effektivt stanses tidlig i smittekjelden, affiserer den mye færre. Det betyr at karantene også affiserer mye færre. Det viste seg faktisk å være mindre vanskelig enn vi trodde å få R<1 under slike forhold. Da stanser smitten, og barn, unge og voksne kan i mye større grad få holde på med det de vil. Men noen tiltak kommer man ikke utenom, for viruset finnes jo fortsatt der ute.
Ved FHI jobbet de helt fra starten for å lette på tiltak, og det var viktig å tenke på dette. Problemet var at man foreslo å lette på tiltak uten å samtidig effektivt å forebygge smittespredningen. Det var nok i stor grad bygget på en virusforståelse fra influensavirus. Men med luftbårne virus med denne typen spredningsmønster kan det ikke fungere. Så lenge trusselen fra et slikt virus hviler på oss, kan vi ikke bare avslutte de forebyggende tiltakene når det passer oss. Gjør vi det for tidlig, sprer det seg igjen, og vi kan raskt miste kontrollen igjen. Det handler om en raskt stigende eksponentiell kurve. Og da må man til med mye strengere tiltak - enda en gang. Selv om man ikke vil. Det var nettopp det som hendte i Norge.
Vi må huske at alle, inkludert de som bestemte, var under ekstremt press, også sterkt politisk press. Dette så vi også i form av lobbyvirksomhet for å oppheve reisekarantenen tidlig.
Men det burde man etter mitt syn ha stått imot. Om vi i stedet hadde beholdt reisekarantenen og satset på massetesting, i en situasjon der smitten var slått ned, ville det ha medført lavere belastning på både barn og unge, og voksne i resten av pandemien. Og det ville trolig ha medført mindre inngripende tiltak for økonomien. Vi ville ha beholdt en situasjon som var mer lik den man hadde på New Zealand, der befolkningen var både friere og tryggere.
Og vi må ikke la oss forlede til å tro at barna ikke er viktige i smittespredningen. Dette er blitt hevdet av folk som ønsker å holde skolene åpne, men vi må klare å tenke mer avansert enn at dette handler om et enten-eller. En ny stor rapport fra USA viser at mer enn 70 % av alle tilfeller av COVID-19 i hjemmet, begynte hos et barn. https://www.cidrap.umn.edu/covid-19/more-70-us-household-covid-spread-started-child-study-suggests
Om vi skal la barna gå på skolen under en pandemi, som jo er ønskelig, _må vi treffe andre tiltak for å forebygge smitten_. Luftrensing, ventilasjon, evt. masker ved behov, og ikke minst masse-/gruppetesting.
Deler igjen vår artikkel, publisert i Lancet Regional Health Europe, som viser beregninger av at massetesting er mer effektivt enn nedstengning, om brukt på riktig måte.
Selv om dessverre det ble nødvendig i mars 2020, fordi man ikke lyktes med å få på plass raske og effektive tiltak ved grensen, var nedstengning aldri den beste metoden utover den første akutte fasen. Men når myndighetene ikke klarte å kontrollere smitten, så det ble så mye smitte overalt, og man ikke tok massetesting og karantene effektivt i bruk, var resultatet at man ikke kom utenom inngripende tiltak også senere i pandemien. Her mener jeg det er rom for læring og forbedring.
Det er alltid en bedre løsning å forebygge, enn å la ilden spre seg, og deretter løpe rundt og slokke storbrann, slik vi gjorde fra høsten 2020 og fremover. La oss begynne disse forberedelsene nå, så vi i større grad slipper å velge mellom fysisk og psykisk helse ved eventuelle senere epidemier.