Jeg har skrevet om senskader, frykt, vanskelige valg og argumentasjonsteknikk i et tilsvar til kronikk publisert i Aftenposten 30. august.
Mest av alt ønsker jeg at vi fremover klarer å trekke sammen mot vårt felles mål om å minimere skadevirkningene av denne pandemien; helsemessige, menneskelige og økonomiske, direkte og indirekte, innen alle kategorier. Den oppgaven er en formidabel utfordring for oss alle. Det er det også å få livene våre til å fungere best mulig under denne tiden. Dette er altomfattende og vil nødvendigvis få konsekvenser på mange plan i tiår fremover. Denne pandemien endrer historien.
Om å få med alle nyanser i alle settinger:
Det er ikke slik at man får ubegrenset med plass eller tid i mediene. Man må velge sitt primære budskap. For min del var det overhodet ingen tvil om hva det måtte være 17. mars. Det betyr ikke at jeg ikke reflekterte omkring, eller var dypt bekymret for, de svært mange negative sidene ved utspillet jeg skulle gjøre. Vektskåla ligger fortsatt blytungt på den siden jeg valgte: konsekvensene ved å la være å varsle ville overstige konsekvensene ved å handle, mange, mange ganger.
Men at det måtte gjøres offer på veien var like klart. Det føltes som å lede en tropp i en krig du er tvunget til å stå i; du vet at du kan miste noen av dine i kampen, men det er likevel mye verre for alle å gi opp. Jeg hadde aldri trodd jeg ville havne i en situasjon der jeg var nødt til å ta slike valg. Men jeg ville og måtte ha valgt det samme igjen.
På min gamle arbeidsplass ved Avdeling for allmennmedisin ved UiO var nocebo et hyppig debattert emne. Og bare for å ha sagt det, ideologisk er jeg på grensen til å være pasifist - med mindre spesielle forutsetninger er til stede, som mangel på rasjonalitet.
Vi trenger alle stemmer i debatten:
Nå er situasjonen veldig mye roligere, og vi er mange som er takknemlige for det. Men det er ikke over. Det er et maraton. Vi må tillate oss en pust i bakken på veien, alle sammen. Kanskje tenne i ovnen og lage vafler. Ringe en venn og høre hvordan det går. Men så må vi ta en økt til.
I denne situasjonen er det viktig med en åpen debatt. For at vi sammen skal komme frem til de løsninger som er best mulige for fellesskapet, trenger vi at alle stemmer blir hørt. Da er det viktig at alle aktører, fra alle sektorer, tør å delta uten frykt for personangrep og mistenkeliggjøring.
Det siste vi trenger er gode krefter som forsøker å slå hverandre i hjel. Vi er et lite land, og vi trenger alle som kan bidra. På tross av at vi er ulike som mennesker, har ulik bakgrunn og ulik posisjon. Jo mer vi klarer å stå sammen i dette, jo mindre skade vil pandemien påføre oss, som mennesker og samfunn.
Comments